Så i asken, slik at ingenting går tapt

Ann Iren Buan, Johan Øvergård, Jørn H. Sværen og Magnus Dahlström
Kurator: Eivind Hofstad Evjemo

Galleri 69: 10.02. – 12.02.17
Harpefoss hotell: 18.02. – 20.02.17
LevArt: 25.02 – 19.03.17

Åpning 25.02 kl 13.00

Åpningstider

Så i asken

 

”Klokken var snart åtte om morgenen. Skyene løste seg opp på himmelen, noe som gjorde at den nye fjellformasjonen steg tydeligere fram og kunne ses på større avstand, kanskje en halv mil borte. En søyle av hvit røyk steg opp fra toppen, drev bort med damp, iblandet aske. Han så seg omkring fra utkikkspunktet han hadde valgt seg. Et jordskjelv hadde nettopp skaket bakken. Flere ville følge. Det isdekte underlaget vibrerte.”

Magnus Dahlström, “Fjellet”.

 

 

18 mai 1980 ble Robert Landsburg drept mens han sto og fotograferte et vulkanutbrudd fra fjellet Mount St. Helens i Washington state. Filmene som ble funnet i tursekken hans dokumenterer både det voldsomme naturfenomenet – askeskyene som nærmer seg, himmelen som gradvis formørkes –, samt fikserer et dødsøyeblikk. Utstillingen Så i asken slik at ingenting går tapt tar utgangspunkt i Landsburg’s skjebne og verkene som vises kan både betraktes som dokumentaristiske svar på hendelsen, samt fristilte kunstneriske uttrykk. Den svenske forfatteren Magnus Dahlström skriver sin versjon av Landsburg’s siste bevegelser på fjellet og gjør det de etterlevende etter katastrofer ofte gjør: han lever seg inn i, forestiller seg og dikter videre der det egentlig befinner seg et gapende tomrom. 

I videoverket Mannen reflekterer Johan Øvergård over måter mennesket betrakter, tolker og ofte romantiserer naturen på. Videoverket hans er en rekonsteksualisering av NRKs live-streaming av Mannen, som er fjellpartiet i Horgheim i Romsdalen som geologer – med bred dekning i norske medier – har konkurrert om å finne den mest presis datoen for når kommer til å rase sammen, noe som enda ikke har skjedd. Verket reflekterer over hvilke muligheter som ligger i moderne teknologi når det kommer til å betrakte, avdekke og beskrive naturen uten å sette sine egne liv i fare, men viser også hvordan betrakteren ved å komme nærmere  – klikkbart hvor en man befinner seg i verden –, kan oppleve at nye grenser oppstår.

Det skulpturelle kvaliteten som Mannen og til dels vulkanen får i utstillingen, forlenges og utvikles i Ann Iren Buans skulpturer. Buan begynte sin kunstutdannelse med fokus på tegning, men har lenge interessert seg for papirets mer skulpturelle egenskaper; dets forvandlingspotensial fra sårbart til solid, fra miniatyrisk til monumentalt. Hun betrakter selv både rommet og skulpturene som kropper, og minner på denne måten om at det alltid er kroppen som er den sensoriske overflaten mennesket mottar virkeligheten gjennom. Buans skulpturer er ikke bare objekter, de gjør også inngrep i rommet og bevirker på denne måten betrakterens opplevelse av verket og rommet. Men Mannen, som jeg i min tolkning betrakter som en skulptur der det stille troner i sitt bildeutsnitt, er en ikke-statisk skulptur, slik som også papiret i Ann Iren Buans arbeider hele tiden endrer seg, underlagt papirets organiske materialitet. 

Jørn H. Sværen har gjennom småutgivelser på eget forlag (England forlag), utviklet et særpreget og nedskåret poetisk uttrykk, der en bok kan bestå av så lite som tre setninger. Slik avkrever han en langsomhet i lesningen og tvinger betrakteren til å øke oppmerksomheten mot detaljene (strofer, antall ord, mellomrom). Diktene kan også assosieres i retning gravinskripsjoner, noe som kan rette tanken mot en før-moderne skrivesituasjon, der man gjennom selve skrivehandlingens byrde – var det seg runeinnskripsjon eller en steinhugger – tvang huggeren til å redusere og kvesse ”budskapet”.  Sværens poesi tar med seg denne bevisstheten inn i en samtid der man kan si kvantifiseringen av språket lenge har blitt dyrket på bekostning av presisjon. På den måten skaper det arkaiske i Sværens dikt også en historisk gjenklang.  

I diktsamlingen Vi er tiggere – hvor tittelen til utstillingen er hentet fra – står setningen Lakunenes lys alene på siden. Lakune er et tomrom eller et manglende ord i en tekst og representerer noe som er mistet og dermed befinner seg utenfor rekkevidde for leseren. Lakunen eller tomrommet er noe  verkene på ulike måter sirkulerer rundt.

Utstillingen er en vandreutstilling som reiser fra Galleri 69 i Oslo, til Harpefoss hotell og ender opp på LevArt i Levanger. Utstillingens og verkenes vekslende formater skal dokumenteres underveis og samles i en bok med Magnus Dahlströms nyskrevne tekst, som lanseres 19. mars på LevArt. Slik ønsker prosjektet å framheve den nære relasjonen mellom kunst og tekst, utstilling og bok.