Å gi en generell beskrivelse av vår tids kunst er vanskelig. Går vi tilbake i kunsthistorien ser vi en rekke kunstverk med små men avgjørende forskjeller. Selv om det finnes likhetstrekk som gjør det mulig å oppsummere noen verk i tendenser, stilarter eller -ismer, er disse aldri helt sammenfallende. I dag når produksjon og formidling av kunst skjer parallelt på flere typer arenaer, er registeret av tilgjengelige uttrykk større en noen sinne.

Per Gunnar Tverbakk (til venstre) er stipendiat ved Fakultet for visuell kunst, Kunsthøgskolen i Oslo — og rådgiver for LevArt. Her ved befaring i Myre, Øksnes kommune i forbindelse med Kunst i Nordland. Foto: Brynhild Bye Tverbakks forskningsarbeid heter: «Rom for innblanding» «– Initiering, produksjon og betraktning av tre kuraterte stedsspesifikke kunstprosjekter for å undersøke den steds- og intervensjonsorienterte kunstens innblandningsmetoder og henvendelsesmåter. Kunstnerne jobber prosessorientert utenfor det tradisjonelle kunstinstitusjonsrommet».

En forenklet beskrivelse: Noen kunstnere jobber innenfor tradisjonelle avklarte rom som galleriet og museet med kjente uttrykksformer som maleri, skulptur og fotografi. Andre kunstnere ønsker å knytte sin virksomhet mer direkte til det daglige liv og opplever at kunstinstitusjonenes rom representerer en uønsket distanse til omverdenen. For disse kunstnerne, ofte sosialt og politisk engasjerte, blir samfunnet ikke bare et tema, men også stedet der kunsten utspiller seg. Publikum står i møte med denne sistnevnte type kunst overfor flere utfordringer.

Den ene handler om selve anskuelsen, hvor de skal rette blikket og hva de skal se etter. Ofte hjelper det ikke bare å ta stilling til form, farge, billedkomposisjon og metaforbruk. De tradisjonelle vurderingskriteriene fungerer ikke, for denne kunsten er ikke særlig opptatt av formens kvalitet, men mer av sakens interesse. Kunstnerne sikter seg inn mot kulturell, sosial og politisk interaksjon, fremfor utøvelse av estetisk disiplin. Den kulturelle og sosiale sammenhengen kunstverket inngår i og henvendelsesformen som benyttes blir en integrert del av verket.

Den andre utfordringen dreier seg om å forstå de nye publikumsrollene. Mange kunstnere åpner opp for omfattende medvirkning der publikum blir tatt med i initieringsfasen og produksjonen av kunstverket. De kan være med på å påvirke kunstens form og innhold. Kunstneren gir dermed slipp på sin autoritet som enerådende opphavskvinne/-mann. Betraktere blir i noen tilfeller deltagere som fullførerer verket sammen med kunstneren, eller på egen hånd. Den tradisjonelle rollefordelingen mellom autor og betrakter er her satt ut av spill og nye spilleregler oppstår.

Uansett uttrykksform består kunsten av et sårbart og ustabilt regelsett som besitter en egen evne til stadig å reformulere seg selv. Et kunstverk rommer alltid en fortelling om den nåtiden det ble skapt i, samtidig som det bærer i seg den bakenforliggende historien om hvordan det kunne oppstå. Når konvensjonene brytes peker kunstverket også ut nye muligheter, en mulig framtid. Gjennom selvrefleksjon, differens og brudd åpner kunsten for at stadige nye muligheter og forskjeller kan komme til syne. Det er et budskap som i overført betydning synliggjør at alle systemer, strukturer og ordninger hviler på et sett av foranderlige ståsteder. Å gi plass til det usikre og åpne er også å gi rom for alternative perspektiver på samfunnsmessige og kulturelle utfordringer. Det kan være kunstens oppgave i en større samfunnsdebatt.